Huff, minner kommer fram hele tiden.
Og denne gangen ikke gode.
Jeg skjønner meg ikke på meg selv noen ganger.
Hvordan kunne jeg i det hele tatt møte de jeg møtte?
Jeg kunne ikke valgt verre.
Alt jeg fant meg i.
Nå når jeg ser tilbake på det, så ser jeg jo det. De brydde seg egentlig ikke noe om meg, jeg var bare en de kunne ha det gøy med. En de ikke trengte å tenke på noe konsekvenser mer, ihvertfall ikke hadde noen framtid med. Ikke misforstå meg her, jeg er utrolig glad for at jeg ikke har noe med de å gjøre lengre. Men den gangen, hvorfor klarte jeg ikke å se gjennom løgnene? Jeg var aldri noe særlig forelsket, bare litt betatt av utvalgte av de. Men allikavel fikk de meg til å tro at man faktisk kunne gjerne ha en framtid sammen. Men hva skjer? Jo, en av de datet en annen jente uten å nevne et ord til meg om det, selvom vi hadde hatt hva jeg trodde var god kontakt i over et halvt år. Den andre maste bare om å ha sex hele tiden, var temmelig åpenlyst at det var alt han ville ha av meg. Men jeg takker meg selv for at jeg sa nei til han. Jeg kunne ikke valgt noen verre liksom... Og en som jeg hadde en helt fantastisk date med, jeg syntes ihvertfall det den gangen, eller veldig spennende ihvertfall da, siden fantastisk gjerne ikke er helt det rette ordet. Vi avtalte jo å skulle treffes snart igjen for å finne på noe mer. Men dagen etter denne daten så var det så å si umulig å få kontakt med han. Og det endte med at jeg ikke fikk noe kontakt tilbake tilslutt. Noen månder senere så traff/så jeg han tilfeldigvis igjen da, og da var han med en jente, en som jeg lurer på om han kanskje gjerne var sammen med når han var ute med meg?
Det bringer meg over på et annet tema, hvorfor er menn så mye utro egentlig? Har en valgt å gå inn i et forhold, så skal man være trofast mot den man er i forholdet med. Ikke gå rundt å knulle alt annet som går på to bein. Utroskap finnes det ingen tilgivelse mot, ingen får noen ny sjangse om de bestemmer seg for å være utro mot meg, eller med meg.

En ting er sikkert, om noe noen gang skulle skje slik at jeg ender opp slik som jeg var før jeg fikk meg verdens mest fantastiske kjæreste, vær så snill å stopp meg. Jeg vil aldri tilbake til det, og angrer noe sykt. Jeg vet det at de tingene jeg har gjort den gangen egenltig ikke var så ille som jeg får det til å høres ut, men selvom jeg vil ikke tilbake til det, ikke for noe i verden.